Kjent på streeten.

Det er mye man kan være kjent for her i verden. Man kan være et kjent ansikt fordi man er flink i noe. Man kan bli kjent igjen på gaten fordi man har gjort noe lurt eller dumt, eller man kan bli kjent igjen på gaten fordi man i uke etter uke gir alt man har av grasiøse bevegelser i speilsalen på SIB-sentrum. Nærmere bestemt på street dance-kurs. Sistnevnte har hendt meg et par ganger, senest på lørdag. Er jo i og for seg smigrende at noen kjenner en igjen for ett eller annet, men i akkurat dette tilfellet, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg helst skulle vært foruten. Oppmerksomheten er rett og slett uønsket, men det ville være selvfornektelse å påstå at den ikke er fortjent. Skal ikke mer til enn et øyeblikk av selvinnsikt før man innser at to meter med armer og bein akkompagnert av 35 danseglade damer, kanskje ser litt teit ut. Man skulle normalt tro at enhver mann plassert i denne situasjonen, hadde hatt et ønske om å dø, eller i det minste gjøre minst mulig ut av seg, men neida. Ikke denne karen. Til tross for at de fleste av disse sesjonene foregikk under UKEN, og sånn sett skulle tilsi en heller laber form, danset han på med full iver. Har man tapt et veddemål, så har man tapt et veddemål.

Jeg kan vel ikke sånn uten videre skryte på meg at jeg var driiit god, men jeg pleide som regel å henge nokså bra med i begynnelsen. Etter de litt halvkleine minuttene hvor vi bare sto og ventet på at det skulle begynne, hadde vi selvfølgelig oppvarming med forskjellige tøyeøvelser, og heldigvis uten alt for mye teknikk. Jeg er nok ikke i posisjon til å uttale meg så alt for mye, men jeg har oppriktig troen på at jeg så langt i timen ikke var en så alt for stor brems for de øvrige danserne. Det var først i del to av timen at ferdighetene begynte å skrante. Instruktøren var av en eller annen grunn sykelig opptatt av rumper. Som en pingvin i en badstue, følte jeg meg heller utilpass der vi i flere minutter måtte stå å riste på baken på forskjellige måter mens instruktøren bokstavelig talt stønner i mikrofonen hvor godt det er å slippe seg løs. I det vi er ferdig med denne delen av marerittet, får vi ironisk nok beskjed om å ”riste løs”, før vi faen meg gjentok hele prosessen en gang til. Allerede første gang tenkte jeg at jeg egentlig har sterkere preferanser til å pierce nesen og skaffe meg en ”elg i solnedgang”-tattoering på ankelen, enn å gjøre det der en gang til, men karma ville meg ikke vel, fordi dette skjedde hver bidige gang. Omtrent herifra gikk det bare nedover, fordi nå var det dags for å lære koreografi.

Fast innbitt var jeg på at jeg skulle gi full pinne, men jeg er nokså sikker på at jeg der og da beviste at det ikke nødvendigvis er noen direkte korrelasjon mellom vilje og evne. Jeg husket pokker meg aldri de helsikes trinnene, noe som førte til at jeg konstant lå en halv takt bak alle jentene, fordi jeg måtte se hva de gjorde først. Dette, kombinert med at jeg da er sånn ca fire hoder høyere enn alle andre hjelper ikke akkurat på flauheten. Det var ikke før på slutten det ble virkelig kleint. Da skulle vi selvfølgelig danse gjennom hele dansen, men først skulle vi danse noen minutter ”free style”, eller som instruktøren sa ”la oss danse litt slik som vi gjør på byen”. Der ser jeg med en gang to problem. For det første; Jeg var ikke full, og for det andre; om jeg hadde vært det, og således hadde syntes det var helt ok å danse uhemmet rundt som eneste gutt med 35 andre jenter, så hadde det nok neppe vært innenfor det sosialt akseptable å svirre, alt for drita, rundt som en pingpongball mellom alle damene. Det ender jo med at jeg får lættis og bare står med et tullete glis, i mangel av å vite hva jeg skal ta meg til, eller hvor jeg skal gjøre av hendene før dansen setter i gang. Plutselig og heldigvis var timen over. Alle jentene løp til garderoben, og jeg løp så fort jeg kunne derifra i håp om å ikke møte noen jeg kjenner. Hvilket jeg selvfølgelig gjorde hver bidige gang.





Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette spør du? Jeg har ingen annen forklaring enn at EPO må ha vært inne i bildet, når verdens tjukkeste mann peset seg gjennom ni mil på ski i ett av verdens hardeste skiløp på åtte timer, trettifire minutt og ti sekund. Ett minutt og femtien sekunder tregere og jeg kunne ha spart meg selv for å bli gjengkjent, mobbet og objektivisert av fremmede kvinner på gaten :)

XOXO.

-A-