Kan Atle sigge som en kar?

De siste årene har det blitt et vanvittig fokus på helse. Alle skal plutselig trene, spise rett, slutte å drikke, snuse og slutte å dytte i seg alle disse andre tingene som er ”farlig” for kroppen. Jeg vil påstå at dette fokuset er et usunt fokus. Det er derfor jeg ikke bare blir glad, men også inspirert hver gang jeg ser en person som virkelig fronter det gode liv. Å leve livet, som det heter, handler ikke om å spise færrest mulig kalorier, cottage cheese og knekkebrød til frokost eller å stå opp klokken 0530 for å rekke å trene før jobb. Med fare for å bli både tjukk, lat og mobbet av Grete Waitz, velger jeg heller is, øl, kake og sofaen, med et smil om munnen, enn å røske meg ut av sengen for å svette av meg gårsdagens utskeiende daddel før solen har stått opp. Det er derfor jeg elsker folk som tar avstand fra denne ”sunne” livsstilen, og det er derfor jeg ble ut av skalaen glad når jeg så en liten kar som hadde skjønt det på Dagbladet.no i går.Der var det nemlig en toåring, som ga den sunne verden fingeren og en Indonesisk ”fuck you”, ved å sigge førti magnum om dagen. Ikke bare ble jeg glad, men jeg ble driiit misunnelig. Jeg har nemlig aldri klart å røyke skikkelig, og her blir jeg ikke bare slått, men banket av en toåring. Jeg besluttet der og da å ta affære.

Jeg grep første og beste anledning til å lære meg dette. Skulle normalt tro at jeg måtte vente lenge, men det er jo en kjent sak at på Sandviken brygge er døren alltid åpen, så allerede samme dag satt jeg og Petter B og sigget som noen skorsteiner i solen på terrassen. Jeg kaster meg selvfølgelig ikke ut i prosjekter uten å ha gjort grundig research, så tidligere på dagen rådførte jeg meg med et titalls røykere, samt satt et par timer og leste meg opp på røyking som fenomen. Min interesse falt nokså raskt på fenomenet røykringer, men i praksis skulle det vise seg å ikke være så lett. Jeg tok det hele helt ned og valgte å fokusere på de enkle tingene, som å ikke dø av hoste hver gang man tar ett drag, og på hvordan man ser fet ut med en røyk i hånda.
Skal man se cool ut med en sigg, så er det viktig å være bevisst på hvordan man holder det, var det en som kommenterte på et diskusjonsforum på internett. På de fire pinnene jeg klarte å dra i meg før jeg måtte kaste inn håndkledet, fikk jeg prøvd ut alt ifra den vanlige stilen, pensjoniststilen hvor man holder den helt innerst mellom fingrene og den litt mer anstrengte holdeteknikken mellom tommelen og pekefinger. Den jeg imidlertid syntes var mest lættis var min egen unike piratteknikk mellom tennene, men av praktiske årsaker holdt jeg ikke lenge ut med denne teknikken. Mens jeg satt der og plagdes for å bli like kul som alle som røyker fast er, kom jeg på at dette ikke var første gang jeg har kastet meg uti denne idiotien. Faktisk så tidlig som i 2004, i femten minus og på 69 grader Nord sto jeg og Magnus J og dro i oss pinne etter pinne for å en gang for alle lære oss dette. Jeg kan jo nå, seks år senere konstantere at det klarte vi ikke. Jeg må trekke på smilebåndet når jeg tenker på det, og konkluderer med at det pokker meg ikke er rart jeg ikke lykkes nå, når jeg ikke lykkes den kalde desemberdagen i nordnorge. Da hadde vi nemlig en vassekte finnmarking som læremester, som med tålmodighet og instruktiv fremtoning forklarte oss alt ifra holdeteknikk, prinsippet med siggesirkel i kulden, og hvordan hun selv hadde lært seg å inhalere røyken ved å si ordet ”eplekake” på innpust hver gang hun dro et drag.
Jeg kan med det konkludere med at jeg nok dessverre aldri kommer til å bli like kul som to år gamle Aldi, og jeg kan i alle fall konkludere med at om man skal lære seg å lage røykringer, så holder det dessverre ikke med et søk på internett, uansett hvor beskrivende teksten måtte være.

XOXO

A.

Kan vi ikke alle bare være venner ?

"Å, Bamsen min!" sa Kristoffer Robin.
"Jeg er så glad i deg!"
"Det er jeg også," sa Ole Brumm.

Når man bokstavlig talt gjør alt man kan for å unngå å lese hva man faktisk burde lese på, ender man opp med å lese vanvittig mye rart. Tro det eller ei, men det er faktisk begrenset hvor lenge VG, DB, BA, BT og bloggen til Paradise-Fabian klarer å underholde to enkle sjeler som Håvard og meg. Vi aner heldigvis råd, og som et gammel ektepar sitter vi å småkrangler om all verdens ting, som hvor mange innbyggere det er i Drammen by, og i hvor mange sekunder vi kan legge kjøkkenkniven i mikroen før det bokstavelig talt går til helvete. Slike diskusjoner fører naturlig nok en del søk på internett. Tidligere i dag prøvde jeg å finne hvor vidt Ole Brumms diett kun bestod av honning, eller om han på ett eller annet tidspunkt var keen på å si ”ja takk, begge deler” og dytte i seg den lille irriterende grisen. Det var altså under dette søket jeg kom over overnevnte sitat, og det fikk meg inn på andre tanker. I hele dag har diskusjonen og krangelen rundt ”kjendis bloggerne” rast på alle landets medier. Som aktiv blogger, må jeg jo si at jeg da er litt over middels interessert i hva sakens kjerne går i, så jeg er da fast bestemt på å løse denne konflikten. Los pølsos er jo som kjent et nokså løsningsorientert organ, så jeg tenkte at om jeg kunne komme innpå disse jentene, så vil det meste løse seg. Skuffelsen var imidlertid stor, da jeg så at en annen fyr hadde kommet meg i forkjøpet. Han hadde fulgt min plan til punkt og prikke og hadde sendt en melding på facebook, hvor han rett frem, og uten å legge noe mellom spurte om de ikke skulle være kjærester. Så langt tenkte jeg at litt konkurranse skader ikke, men det kom raskt frem at denne frieren opplagt har mer kapital enn meg, da han var villig til å hoste opp over tusen kroner for denne gesten. Dette er ikke penger jeg har for øyeblikket. I det jeg forsøkte meg på den andre part i konflikten (Voe), må jeg vel for så vidt innrømme at jeg ble litt skuffet når jeg etter en stund oppdaget at hun kun var fjorten år. Det hjelper ikke akkurat på, når man minuttet før man finner ut av alderen presterer å konstantere at ”joda…. Hun er jo mye diggere enn hun på over tjue”

Jeg gir selvfølgelig ikke opp av den grunn, men velger å moderere planen en smule. Planen er altså å komme så nært inn på en av partene, at jeg kan snakke henne til fornuft. På grunn av elleve års aldersforskjell falt valget nokså naturlig på Ida Wulff, men der hadde jeg altså en konkurrerende frier. Jeg innså nokså raskt at det ville komme til å bli en håpløs konkurranse. Min mannlige konkurrent er nemlig nokså nylige vinneren av Paradise Hotel, og heter Carl Eliassen. Det faktum at han er en høyt respektert kjendis i Norge, og nå etter seieren en syvendedel på vei til å bli millionær, er det vel egentlig bare å legge seg flat. Kan jeg ikke slå ham, så må jeg alliere meg med ham! Jeg tok derfor kontakt med Carl Eliassen, for å høre om det var noe Los Pølsos kunne gjøre for å lette på hans travle hverdag. Etter en lengre diskusjon om sjakk, Cognac og oldtidens filosofer kom vi inn på sakens kjerne, som var vår felles interesse rundt frøken Wulff. Carl gikk med på å trekke sitt bud på kroner tusen til Ida, dersom jeg kunne hjelpe han med å løse en konflikt han i den siste tiden har hatt gående med noen studenter ved Norges handelshøyskole om noen singleter.

Det er jo en kjent sak at det er Carl som har funnet opp både fenomenet singlet, og ordet ”stek”, så sånn sett er det ingen tvil om hvem som har rett i denne saken, men det vi i enighet kom frem til er jo at to identiske produkter på markedet ikke er særlig gunstig for noen av partene. Det lykkes oss i Los Pølsos-administrasjonen å overtale Eliassen til å inngå et samarbeid med oss. Stolte kan vi presentere den nye ”Los stekos”-kolleksjonen, bestående av tre trendy topper. Disse tank-toppene er spesielt designet for å matche Carl Eliassens image bedre, og vi holder oss fast i troen på at både vi i los pølsos, Carl og Eliassens tidligere konkurrenter ved NHH nå kan legge stridsøksen bak seg, og at vi alle opplever en markant økning i salget.

Dersom du er interessert i en av de ABSOLUTT orginale ”Los Stekos” tank-toppene. Ikke nøl med å ta kontakt på telefon, mail, eller legg igjen en kommentar på dette innlegget. Er DU en pølsestekare ? DET er jeg! Los pølsos og Carl Eliassen presenterer årets sommerplagg 2010!

Bestill den ORGINALE Los Stekos-toppen NÅ!



Den EKTE Los Pølsos-toppen



Den offisielle Pølsesteker-toppen



Er du en Pølsestekare ?



XOXO

-A-

Kjent på streeten.

Det er mye man kan være kjent for her i verden. Man kan være et kjent ansikt fordi man er flink i noe. Man kan bli kjent igjen på gaten fordi man har gjort noe lurt eller dumt, eller man kan bli kjent igjen på gaten fordi man i uke etter uke gir alt man har av grasiøse bevegelser i speilsalen på SIB-sentrum. Nærmere bestemt på street dance-kurs. Sistnevnte har hendt meg et par ganger, senest på lørdag. Er jo i og for seg smigrende at noen kjenner en igjen for ett eller annet, men i akkurat dette tilfellet, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg helst skulle vært foruten. Oppmerksomheten er rett og slett uønsket, men det ville være selvfornektelse å påstå at den ikke er fortjent. Skal ikke mer til enn et øyeblikk av selvinnsikt før man innser at to meter med armer og bein akkompagnert av 35 danseglade damer, kanskje ser litt teit ut. Man skulle normalt tro at enhver mann plassert i denne situasjonen, hadde hatt et ønske om å dø, eller i det minste gjøre minst mulig ut av seg, men neida. Ikke denne karen. Til tross for at de fleste av disse sesjonene foregikk under UKEN, og sånn sett skulle tilsi en heller laber form, danset han på med full iver. Har man tapt et veddemål, så har man tapt et veddemål.

Jeg kan vel ikke sånn uten videre skryte på meg at jeg var driiit god, men jeg pleide som regel å henge nokså bra med i begynnelsen. Etter de litt halvkleine minuttene hvor vi bare sto og ventet på at det skulle begynne, hadde vi selvfølgelig oppvarming med forskjellige tøyeøvelser, og heldigvis uten alt for mye teknikk. Jeg er nok ikke i posisjon til å uttale meg så alt for mye, men jeg har oppriktig troen på at jeg så langt i timen ikke var en så alt for stor brems for de øvrige danserne. Det var først i del to av timen at ferdighetene begynte å skrante. Instruktøren var av en eller annen grunn sykelig opptatt av rumper. Som en pingvin i en badstue, følte jeg meg heller utilpass der vi i flere minutter måtte stå å riste på baken på forskjellige måter mens instruktøren bokstavelig talt stønner i mikrofonen hvor godt det er å slippe seg løs. I det vi er ferdig med denne delen av marerittet, får vi ironisk nok beskjed om å ”riste løs”, før vi faen meg gjentok hele prosessen en gang til. Allerede første gang tenkte jeg at jeg egentlig har sterkere preferanser til å pierce nesen og skaffe meg en ”elg i solnedgang”-tattoering på ankelen, enn å gjøre det der en gang til, men karma ville meg ikke vel, fordi dette skjedde hver bidige gang. Omtrent herifra gikk det bare nedover, fordi nå var det dags for å lære koreografi.

Fast innbitt var jeg på at jeg skulle gi full pinne, men jeg er nokså sikker på at jeg der og da beviste at det ikke nødvendigvis er noen direkte korrelasjon mellom vilje og evne. Jeg husket pokker meg aldri de helsikes trinnene, noe som førte til at jeg konstant lå en halv takt bak alle jentene, fordi jeg måtte se hva de gjorde først. Dette, kombinert med at jeg da er sånn ca fire hoder høyere enn alle andre hjelper ikke akkurat på flauheten. Det var ikke før på slutten det ble virkelig kleint. Da skulle vi selvfølgelig danse gjennom hele dansen, men først skulle vi danse noen minutter ”free style”, eller som instruktøren sa ”la oss danse litt slik som vi gjør på byen”. Der ser jeg med en gang to problem. For det første; Jeg var ikke full, og for det andre; om jeg hadde vært det, og således hadde syntes det var helt ok å danse uhemmet rundt som eneste gutt med 35 andre jenter, så hadde det nok neppe vært innenfor det sosialt akseptable å svirre, alt for drita, rundt som en pingpongball mellom alle damene. Det ender jo med at jeg får lættis og bare står med et tullete glis, i mangel av å vite hva jeg skal ta meg til, eller hvor jeg skal gjøre av hendene før dansen setter i gang. Plutselig og heldigvis var timen over. Alle jentene løp til garderoben, og jeg løp så fort jeg kunne derifra i håp om å ikke møte noen jeg kjenner. Hvilket jeg selvfølgelig gjorde hver bidige gang.





Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette spør du? Jeg har ingen annen forklaring enn at EPO må ha vært inne i bildet, når verdens tjukkeste mann peset seg gjennom ni mil på ski i ett av verdens hardeste skiløp på åtte timer, trettifire minutt og ti sekund. Ett minutt og femtien sekunder tregere og jeg kunne ha spart meg selv for å bli gjengkjent, mobbet og objektivisert av fremmede kvinner på gaten :)

XOXO.

-A-

Chat roulette

Etter en heller laber formiddag på Sandviken brygge, lå forholdene til rette for en helt super aften på byen. Det som startet nokså rolig med diverse gode og halvdårlige drikkeleker med kortstokk, endte som det ofte gjør. Nemlig med chat roulette. Denne nye måten å konversere med fremmede mennesker med lyd og bilde over internett er oppskriften til et vellykket vorspiel, eller om man våger; nachspiel. Mulighetene er mange. Kostymer, tema og leker er alltid moro og ett eksempel kan være å lage drikkeregler rundt personer og samtaler som kommer opp. Velger man dette, er et sikkert tips for å komme i farta, å drikke hver gang man kommer over en naken person på skjermen. Sånn sett er kanskje ikke dette chatteprogrammet for de aller minste. Av nettopp den grunn gnager samvittigheten fortsatt hardt i både meg og Håvard, da vi under UKEN, lot både Lars og Calle delta på kostymenach med hensikt å bli kjent med verdens befolkning, og aller helst mennesker fra Libanon. Hvilket vi lykkes i. Bildet taler nok mest for seg selv, men stor takk og berømmelse til Vegard for store geografi og språkferdigheter, og en enda større takk til Harald som hauset opp Amerikanske Emily M og Lauren D til å legge meg til som venn på facebook. Man vet aldri når man får bruk for gode venner på den andre siden av dammen, og særlig nyttig kan det vise seg å være, nå i denne tiden hvor fishermans friends reisespill er sånn i vinden.


En alternativ tilnærming til dette sosiale mediet, er den tilnærmingen de mest ivrige valgte i går. Den går nemlig ut på å være mest mulig ufin mot flest mulig mennesker på kortest mulig tid. Av barnslig glede var det nok ingen som rynket stort på nesen når tjukke Tyrkere og nakne Russiske gutter fikk gjennomgå, men litt kleint blir det jo, når man plutselig får spørsmålet om man er norsk. Det viser seg nemlig etter en serie med heller lite flatterende bemerkninger og en blek rumpe klistret opp i kameraet, at kvinnen i den andre enden faktisk er ifra Norge. Ikke nok med det; hun er ifra Bergen. Muligheten for å kunne sjekke damer på chat roulette, var vel for de aller fleste helt utenkelig, men når muligheten først bydde seg, var ikke Fredrik vanskelig å be. Til stor jubel fra forsamlingen, en kjempebekreftelse på at den samlede promillen var på topp og med et løfte om seriøsitet ble samtalen overført fra internett til telefon. Det som kanskje ingen tenkte på der og da, er at mikrofonen på dataen fortsatt sto på, så Marte, som hun het, har nok etter all sannsynlighet fått med seg både den ene og den andre slengkommentar fra oss andre ”uskyldige” observatører i bakgrunn. Alt i alt gleder vi oss alle til å høre fortsettelsen av denne potensielle kjærlighetshistorien. Ikke alle som kan skilte til følgende bilder, når de skal vise de yngre generasjoner hvordan bestefar møtte bestemor. Trykk på bildene for å forstørre. Turen bar så videre ut på byen og ut mot nye eventyr, men etter påpakning om å holde meg til temaet, sier jeg bare ”Enjoy”.

Buksa skal av!

Litt brydd?

Hva bringer fremtiden?


XOXO

-A-

En kjedelig lørdag.

Det var en gang en tid. En tid hvor Mai utelukket var fylt til randen av glede. Fridagene var linet opp som perler på en snor, og man var sykelig opptatt av at allslags helligdager skulle treffe en eller annen gang mellom mandag og fredag. Den tid er over. Alt man som student sitter igjen med , når det kommer til den Norske helligdagsordningen, er en dyp og innbitt bitterhet. I alle fall om man bor på Sandviken brygge. Vi snakker altså om mennesker, som en gang i uken, nært sulter i hel, fordi søndagene kommer som en bombe hver jævla gang.
De samme personene som hver bidige mandag må slite seg over dørstokkmila for å kjøpe inn frokost, for å ikke snakke om smerten de går igjennom når Pizzabakeren melder om to timers leveringstid på en fredag ettermiddag. Dagen i dag er en slik dag. Bare mye verre.

Det startet på mange måter bra for oss. Mindre bra for jentene.

Håvard har nemlig klippet seg. Det vi fikk av glede i det Håvard kommer hjem med handleposene fulle av billig kjøttdeig, is og jordbær, tar de tusenvis av knuste pikehjerter igjen ved at lokkene var borte. Du vet at du er i ferd med å gjøre noe jentene ikke kommer til å like når man må argumentere og forhandle med frisøren for å få henne til å klippe seg etter ønske. Det måtte nemlig Håvard. Uansett hvor lite vi liker det, visste overraskende nok begge vi to at butta skulle stenge klokken fire akkurat i dag. Jeg fordi pappa hadde informert meg om dette på facebook (Aasheim), og Håvard fordi han på generelt grunnlag er mer oppegående enn meg. Dette fører imidlertid til av vi i kjent stil sitter og gardinglymser ned på butikken i tre timer, slik at vi akkurat skal kunne rekke ølsalget som vi trodde skulle stenge fire. Frem til nå var i alle fall jeg sykt fornøyd, da jeg opptil flere ganger på rad klarte å fullføre packman-spillet google har lagt ut på forsiden sin. Jeg har opplagt en av verdens enkleste hjerner, da dette enkle, og på mange måter irriterende, spillet klarer å fange oppmerksomheten min i timesvis, kun avbrutt av en og annen telefonsamtale til Sverige. Der sitter nemlig finansguruen min klar, for å nøste opp i en tankerekke jeg selv er for dum til å fullføre.

Vel nede på butikken, snur alt. Verden raser sammen i det vi ser at ølsalget PLUTSELIG skulle stenge helt sykt tidlig akkurat denne dagen. Bare fordi det var pinse, skal jeg bli nektet alkohol. Det mest urovekkende med at vi på død og liv skal stenge ned Norge på denne dagen, er at den flytter seg fra år til år. Er jo ikke mulig å følge med på alle disse helligdagene. Hadde alle vært som 17. Mai, hadde det nesten vært akseptabelt, da man i det minste muligheten til å drikke overpriset pilsner fra morgenen av, og man har etter all sannsynlighet knekket en eller to flasker champagne til frokost. Dagen i dag var på ingen måter slik. At det ikke finnes en nettside, en kalender eller en sms-tjeneste som varsler meg om disse urimelige alkoholbestemmelsene i god (men ikke for god) tid er for meg uforståelig. Dersom noen starter en slik tjeneste, ville i alle fall det glade selskap på Sanviken brygge ha betalingsvilje ut av skalaen for dette. De som kjenner oss godt, vet imidlertid at vi tross all motgang ikke sulter i hel foran brødboksen, og runder av med å sende en stor ”Takk og lov for Gin and Tonic”

XOXO

-A-

LOS PØLSOS IS BACK

Hey heeey.

”Den som venter på noe godt, venter ofte lenge” er et godt gammelt ordtak som jeg føler er passende nå. Etter ettertrykkelig press fra Tim N har det joviale selskap på Sandviken brygge endelig besluttet å gjenoppta Los pølsos. Denne bloggen er svært sesongavhengig, men nå som dagene har blitt lange og de fleste stuer seg inne på lesesalen, føler vi at det er vårt kall å vise verden at det er fullt mulig å leve et avslappet liv, selv med eksamen rett rundt hjørnet.

Jeg kunne selvfølgelig skrevet i det uendelige om hva som har skjedd året som har gått, men etter nærmere ettertanke tror jeg vi nøyer oss med en kjapp oppsummering: Håvard har blakket seg på jorden rundt reise, og jeg har blakket meg på NHH…. Sånn.. FERDIIIG

For de av dere som kjenner Håvard, vet dere at kallenavnet ”mikrofonen” ikke er mindre enn treffende på den gutten. Den mildt sagt fyldige, dog blonde, afroen har vært grunnlag for mang en diskusjon, latter og kvinners skjebne opp igjennom årene. Det har blitt diskutert i det vide og det brede, hvor vidt det er håret, eller Håvards patentberettigede ”mikrofondans” som gjør denne gutten til et naturlig midtpunkt på dansegulvet. Dersom du ikke har hørt om mikrofondansen, skal jeg etter lisens lære deg den nå.

Som alle andre danser, handler denne også om å få grunntrinnene på plass. Disse trinnene skiller seg egentlig bare ifra de øvrige klassiske dansestiler på ett punkt. Vi bytter bare ut ordet ”trinn” med ”lag” og justerer delen som omhandler bevegelser til rytme, med store mengder alkohol. Når en tilstrekkelig promille er etablert, er det på tide å bevege seg ut mot dansegulvet. Har man først krysset denne grensen, og lagt alle spor av selvinnsikt bak seg, går det nokså lett. Posisjonen man inntar er som følger: Hever høyre underarm i 90 graders vinkel. Legger venstre arm rundt hoften på første og beste partner av motsatte kjønn som passerer. Frigjør alle musklene i nakkeregionen. Holder bena og ryggen helt rett og danser med hodet fra side til side med et fårete glis. For å oppnå mikrofonstatus må man selvfølgelig ha massive krøller på hodet. Ønsker man variasjon i dansen, bytter man simpelthen bare om på armene, og holder partneren med høyre hånd. Lykke til!

Det vi imidlertid har lurt på lenge, er hvordan Håvard vil se ut uten krøller. Snarrådige som vi er, besluttet vi at vi istedenfor å sitte på facebook, skulle vi i dag etablere Sandviken hårstudio. Vi har enda ikke funnet ”lær deg å klippe”-videoen på Youtube, men vi fant flere videoer som ga tips og triks til bruk av rettetang.. Å si at dette ikke var planlagt ville være en løgn. Jeg var nemlig allerede i går kveld på tokt for å skaffe passende verktøy til operasjonen. Det skulle vise seg å ikke være så lett, da de fleste jenter nødig vil gi tangen fra seg. Det er derfor vi ønsker å sende Haakon G en ekstra stor takk for lånet, og legger til at å dra på joggetur mot fløyen med en rettetang i ryggsekken gjør noe med selvbildet som mann.


Etter hva vi har lært på internett er dette en tang av den mer sofistikert typen. Ikke bare har den av/på knapp, den har og et eget hjul, for å kunne justere temperaturen OG en egen knapp som heter ”turbo”. Vi fulgte selvfølgelig samme prinsipp på denne tangen, som vi gjør på komfyren når vi skal steke mat og sier ”mer varme, mer glede og fortere ferdig” og guffet selvfølgelig på max temperatur og med turboknappen konstant inne. Når mikrofonen skal rettes må det til med makt. Føler at bildene i stor grad taler for seg selv i denne saken.




Dersom du har et indre ønske om å se hvordan du selv ser ut med ultrarett hår, og ikke er kresen på at håret først må vaskes med en driiiit viktig varmebeskyttende balsam, er det bare å ta turen innom salong jovial på Sandviken brygge. Vi byr på is mens du venter ☺

XOXO

A